Først trodde jeg han var her i Sahara på grunn av hans interesse for astronomi. Men så fikk jeg forklaringen. Han var fra Tokyo. Her, ute i verdens største ørken, Sahara, var det første gang han var ett sted uten mye lys, selv på natta. Det var første gang han kunne se Melkeveiens slør av millioner av stjerner strekke seg over himmelen.
Jeg ble også imponert når jeg så på himmelen. Melkeveien hang som en bred melkeaktig tåke tvers over himmelen. Det blinket i stjerner som jeg aldri har sett på stjerneklare kvelder hjemme i Bergen. I Sahara er det lite fuktighet. Luften er normalt krystallklar. Det og mangelen på forstyrrende lyskilder gjør at stjernehimmelen blir et fascinerende skue.
For den unge mannen fra Tokyo, var dette så fascinerende at han gikk og så opp i flere timer.
Tunisia har jeg besøkt flere ganger. Det er ett lite land, men også et land som byr på mye, enten en er glad i god mat, kulturelle opplevelser, natur eller søvnige dager på hvite Middelhavsstrender.
Dessverre medførte opprøret i forbindelse med den «arabiske våren» store politiske problemer, og også terror som rammet turister. Nå synes det som om det hele går i riktig retning. Både fra Sverige og Danmark er det satt opp charterreiser. Norge følger nok etter. Nå er det Coronapandemien som stenger, men enn faren for terror.
Star Wars i utkanten av Sahara
Etter å badet i sol og havvann i noen dager, leide vi bil og kjørte ut i ørkenen. På vei mot oasen Douz overnattet vi i et lite hotell. Det var bygget i tuneller under jorden i byen Matmata. I denne byen bor store deler av befolkningen i underjordiske boliger. De skjermer mot den stekende heten om sommeren og de iskalde nettene om vinteren.
Før vi kom dit kjørte vi over den store, nesten inntørkede saltsjøen Chott el Djerid. Den enorme sjøen er noen steder tørre saltflater. Andre steder er det noe som ser ut som vann, men som er saltlake. Innsjøen dekker fem prosent av Tunisia. Deler av Star Warsfilmene er innspilt her i utkanten av Sahara.
Tvers over innsjøen går det hovedvei vei nummer P9, bygget av stein og jord. På vei østover tar du av fra hovedvei AI og inn på P16. ved utkanten av nasjonalparken Dghoumès.
Etter en stund kommer du ut på en halvøy, hvor du etter en stund oppdager at du er på vei utover innsjøen. Fra bredde til bredde er det over 45 kilometer. Det første større tettstedet når du har krysset saltsjøen er oasen Douz. Her bor det rundt 30.000 mennesker. De fleste lever av å dyrke dadler, grønnsaker, fikse biler eller drive små forretninger.
Heldigvis er det også noen som har funnet ut at det kan være penger å tjene på å arrangere safarier ut i ørkenen. Tross landets politiske problemer og pandemien, har de ikke gitt opp troen på at de skal lokke noen dinarer ut av opplevelseslystne turister.
Korte og lange turer ut i Sahara
Vi kunne velge mellom turer som varte noen timer, bare for å se solnedgangen, være i ørkenen en natt, eller være der i flere dager. Siden kameler ikke passer helt bra sammen med moderne biler, hadde de sin egen ”parkeringsplass” utenfor sentrum.
Der var det førti-femti kameler når vi kom. Vi hadde bare med oss små ryggsekker og noe vann og litt mat.
Mens vi ventet på et par andre turister, deriblant den nevnte japaneren, som skulle være med på samme tur, gjorde kamelførerne Ahmed og Ali klar kamelene. Hva annet kunne de hete? Mohammed, selvsagt. I disse deler av landet hvor spesielt den eldre generasjonen er dypt religiøse, er så godt som alle gitt navn hentet fra Koranen.
En god en time før sola gikk ned, var vi klar til å dra. Vi tok på hodesjal vi hadde kjøpt. Ikke fordi vi ville se ut som arabere, men fordi vi allerede hadde sett og følt hvor mye sand det blir i luften om det blåser litt.
Første gang du setter deg på en kamel kan det føles litt ubehagelig. Den reiser seg opp, veldig brått, og du frykter at du vil bli kastet av. Men når kamelen har kommet opp, blir bevegelsene mykere og mer behagelige.
Lyn og torden i Sahara
Ikke mange minuttene etter at kamelen hadde begynt å gå, og vi satt og vugget frem og tilbake, dukket det opp mørke skyer på himmelen. Snart lynte det, og torden buldret over sanddynene. Regn og torden i Sahara! Det er ikke helt hva en forbinder med ørken, og spesielt ikke Sahara.
Sanddynene ble våte. Det fikk frem fargen i den oransje sanden. Men bare for en liten stund. Få minutter etter at regnskuren hadde passert var sanden tørr igjen.
Den vakre Melkeveien
Skyene forsvant. Og himmelen klarnet, og solnedgangen forsvant. At himmelen var så enormt spennende oppdaget jeg først da jeg så den unge mannen fra Japan. Han sto der og stirret ett opp. Helt «månebedotten» som de sier i Bergen. Slik sto han timer, fasinert av den klare stjernehimmelen.
Snart var det tid for mat. Alle som kommer til Tunisia lærer hva couscous er. En matrett som lages på mange måter og som spises i hele Nord-Afrika. Couscous er semulegryn rullet i mel av durumhvete. Denne trekkes i buljong og serveres som oftest med kjøtt og grønnsaker, og gjerne både rosiner og dadler. Det var selvfølgelig couscous som sto på menyen i ørkennatten.
I campen var det gass og vann. Noe som skulle være beduintelt, men som minnet mest om gapahuk var satt opp, var stedet vi skulle sove. Der var det stabler med ulltepper vi skulle ha over oss. Enkelt, primitivt, men samtidig lagt til rette for at vi verken skulle fryse eller gå til sengs sultne.
Sand i maten
Couscous smakte fortreffelig etter en lang ettermiddag. Men hadde nok smakt enda bedre om det ikke knaset ørkensand mellom tennene. Siden satt vi rundt bålet og så på gnistene som steg mot stjernehimmelen. Ahmed og Ali underholdt med en tom kanne som instrument.
Ørkenrever bjeffet i mørket
Det ble iskaldt på natta. Og sanden kom inn på mattene vi låg på. Teppene var også fulle av sand. Det er vel slik det skal føles å være i ørkenen. Sand, sand og sand. Sand i maten, sand i trusen, sand i ørene. Det er mulig å dra på ørkensafari og bo i mye flottere beduintelt. I en brosjyre sto det at vi kunne reise på safari og bo i en ekte beduinleir med svømmebasseng! Jeg har aldri hørt om beduiner som har svømmebasseng. Det må i det minste være vanskelig å ta med på vandringene i ørkenen. For ikke å si, å fylle med vann.
Utpå natta hørte vi ørkenrever som bjeffet. Det var også mus som pilte sanden. Når det ble morgen var det litt fuktig og en del insekter som kravlet i sanden. Spesielt var det mange skrukketroll, ikke gråblå som i Norge, men med samme farge som sanden. Om dagen graver de seg ned for å ikke bli stekt. Det finnes også slanger og skorpioner. Men de trives ikke midt mellom sanddynene, men foretrekker steder der de kan finne skjulesteder.
Ørkenbakt brød
Til frokost ble det nybakt brød. Først ble det fyrt opp et stort bål. Etterpå ble de varme glørne lagt ned i et stort hull, deigen tømt over, før det ble lagt sand over det hele. Etter en stund ble de gravd opp og sand og aske ble børstet av. Brødet knaste mer enn couscousen mellom tennene. Jeg var glad vi fikk god tea som drikke til. Med den kunne en skylle ned sanden uten å tygge den.
Etterpå var det å pakke sammen, for så å sitte og gynge på kamelene på vei tilbake til Douz. Når en har sittet på en kamel, forstår en hvorfor de kalles for ørkenens skip. De tar seg fram blant alle sanddynene som nesten ser ut som bølger, og de gynger som en båt på havet.
Gode råd
Lei gjerne en bil. Det er god standard på hovedveiene. Før du legger ut på langtur bør du sjekke sikkerhetssituasjonen. Douz ligger nært grensen til Libya, noe som gjør at en bør lytte til råd om sikkerhetssituasjonen.
Turer ut i Sahara kan du bestille på hotellet du bor på, av reisearrangør eller i for eksempel Douz. Sjekk priser flere steder slik at du vet du får en akseptabel pris.
Tekst Emil Andre Rasmussen Engø
Foto Terje Engø
Les magasinet helt gratis. Klikk på bildet
