Det er tidlig morgen og havet nedenfor Santorini sine bratte klipper, er stille og vakkert. Så stille at jeg kan speile meg.
Den lille båten glir sakte over havet. Dypt nede i havdypet er det fortsatt kratre hvor lava kan strømme opp når som helst.
Her er Santorinis skjønnhet hevet over kreftene der nede. Det kiler litt i magen.
Klikk nedenfor på magasinet du ønsker å lese:
Santorini er en del av øygruppen Kykladene. Øya ser ut som en bue i form. Sammen med øyene Thirasia, Palea Kameini og Nea Kameini omkranser Santorini det enorme undersjøiske krateret. Det er den vulkanske øya Nea Kameini jeg er på vei til.
Øya er kanskje mest berømt for sine eventyrlige solnedganger. Men det er mer enn sola som har glødet rødt over øya. Den bokstavelig omfavner en undersjøisk vulkan. For 3600 år siden sprengte vulkanen øya i biter. Nå er den vulkanske øya er kjært feriested.
Før det store utbruddet og den voldsomme eksplosjonen var alle øyene en stor øy. Men veggene på vulkanene kollapset, og det ble dannet en caldera – et grytelignende krater i midten. Bak meg rager 300 meter høye, bratte klipper. Under oss er det 400 meter dypt ned til kraterets bunn. Tvers over, på det bredeste hele 12 kilometer.
Santorini – på toppen av vakre vulkanske klipper
I morgentimene er de vulkanske klippene som byen Oia er bygget på vakre. Fargene går fra gul og oker, via svart til rødt, oransje og hvitt. Utallige utbrudd har bygget Kreta, lag for lag. Siden har jordskjelv og nye utbrudd resultert i store bevegelser som kan ses tydelig i de ulike lagene.
Oia, Santorinis mest kjente by er bygget helt ut på klippekanten. Tanken på hva som skjuler seg nede i dypet gir en liten tanke spenning til båtturen. En dag,…… Heldigvis er forskerne i dag i stor grad i stand til å forutsi et utbrudd. Derfor bekymrer ikke dette lokalbefolkningen.
20.000 år mellom store utbrudd
Vulkanen er fortsatt aktiv. Den har ofte utbrudd. De er heldigvis små og ikke farlige. Sannsynligvis har den store eksplosjonen gjort at lavaen slipper lett ut slik at det ikke bygger seg opp et farlig høyt trykk. Men forskerne følger med. De siste årene har det blitt stadig mer seismisk aktivitet. Vulkanen rister på seg, og det klirrer i tallerkener, hyller og vindusruter på øya. Normalt er det 20.000 år mellom hver gang vulkanen har et kraftig utbrudd. Så det er god tid for mange flotte ferier frem til det igjen er fare for et farlig utbrudd. Det er også godt å vite at eksperter og forskere vokter vulkanen slik at det ikke skjer noe uten at det er varslet.
På lille Nea Kameni er det ofte utbrudd. De siste 300 årene har det vært utbrudd fra 1707 til 1712, 1866 til 1870, 1925 til 1928 og fra 1939 til 1941. Det siste mindre utbruddet var i 1950. Så det er ikke uten en liten klump i magen jeg drar til øya.
Steinet og kupert
Vi nærmer oss den lille øya som bare er et par kilometer lang. Vinden lukter svakt svovel når vi nærmer oss. Øya er steinete, kupert og et ikke det som kan kalles direkte vakker. En liten havn er bygget for at turister skal få besøke vulkanen. Noen små private båter ligger også i havnen. Mest sannsynlig er det båtene til geologer og forskere som undersøker og følger med på den seismiske aktiviteten på øyen.
Fra moloen går det en bratt sti oppover øya. Det er varmt. Store svarte vulkanske steiner stikker opp overalt. En gang har de antakeligvis blitt kastet mot himmelen som glødende lavaklumper.
Det er goldt. Svart, brunt, noen steder der svovel kommer opp gjennom små sprekker og hull er det gult og oransje. Noen steder har det begynt å komme vegetasjon. Små planter som neppe er kravstore til hvor mye vann de får. Dyrelivet består av mengder av små firfirsler. De står og samler energi i solen. Straks jeg kommer nært piler de ned i sprekker eller under steiner for å gjemme seg.
Svovel og røyk like nedenfor Santorini
I det vi kommer over en liten kant kan vi se ned i et lite krater. Rundt det lille krateret står det tydelig advarende skilt. «Ikke gå ned i krateret!». Vel, nede i krateret sitter det to personer. De er forskere. De sitter og graver i bakken og tar med seg noen steinprøver når de går.
Når jeg går rundt krateret river den sterke, nesten kvalmende svovellukten i nesen. Noen steder stiger det røyk og damp ut av sprekker. Nede ved havnen viser de bilder av tidligere vulkanutbrudd hvor store røykskyer står flere hundre meter til værs. Det gir en kriblende følelse av spenning å vite hvilke krefter som finnes rett under føttene.
40 grader varmt sjøvann
Etter et par timer, er jeg tilbake på båten. Vi seiler til en andre siden av øya for å bade. Båten ankrer opp utenfor en lang smal bukt. Det er et par hundre meter å svømme inn.
Jeg hopper ut i sjøen. Vannet føles kaldt. Men ettersom jeg svømmer innover bukten blir det varmere og varmere. Sjøvannet lukter sterkt av svovel og er nesten helt rødt i farge. Noen steder kommer det gassbobler opp av vannet. Helt innerst i bukten er vannet rundt førti grader. Her er jordskorpen er så tynn at lavaen under varmer opp sjøbunnen. Vannet som synker ned til havbunnen utvider seg, og presses opp igjen. Nesten som i en kaffetrakter.
Huden blir farget svakt rød av vannet. Det samme blir lyse klær. Når jeg tørker meg etter endt svømmetur, blir også håndkleet rødfarget. Fargen skyldes jern som løser seg opp i vannet og blir til rust.
Det er kveld når vi seiler tilbake. En kirke er bygget på en stor vulkansk klippe som stikker opp fra havet. Det synes ikke som om verken vanlig folk eller prester bekymrer seg nevneverdig over de enorme kreftene som lurer nede i dypet.
Dagens opplevelser har gjort meg ydmyk overfor naturens krefter. Krefter som har skapt noe av det vakreste som finnes – Santorini.
Føler meg både heldig og litt modig når jeg på kvelden sitter trygt oppe på øya og spiser middag, nipper litt kald hvitvin, mens jeg nyter den ildrøde solnedgangen vest av Santorini.
Les også:
Bruk vinteren til skiferie i Hellas
12 greske reisemål du må besøke
Tekst og foto Emil Andre R. Engø
emil@magasinetreisefot.no