Med bil gjennom de vakre dramatiske Atlasfjellene

Atlas-5-scaled.jpg

Vi kjørte forbi landsbyer og kasbaher. Mot fjellene. En tynn tråd av en vei sto på kartet. Vi håpet den var fremkommelig..

Reis med bil i Atlasfjellene i Marokke, og du får et fantastisk møte med natur, kultur og mennesker. Her er frodige daler, store tørre stepper og høye golde fjelltopper. Det er spennende småbyer og mange steder landsbyer som klorer seg fast i fjellsidene.

Det var juletider da vi dro til Marrakech. Den fargerike byen Marrakech ligger ved foten av Atlasfjellene. Herfra kan du utforske fjellene på dagsturer eller legge ut på flere dagers ekspedisjoner.

Du kan velge organiserte turer med minibuss, eller du kan leie bil og dra på egenhånd. Med egen bil kan du besøke spennende steder hvor ingen buss vil ta deg.

Rundt juletider kryper snøen nedover fjellsidene og det er kuldegrader om natta.

Å finne veien ut av Marrakech kan være en større utfordring enn å finne veien i fjellene. Men etter en halvtimes tid, var vi fjellenes fot. Derfra gikk det oppover og oppover. De høye fjelltoppene, dekket av årets første snø glitret mot blå himmel. Temperaturen sank, og snart var det under ti grader i solen. Og fortsatt var vi mindre enn tusen meter over havet.

Vi valgte hovedveien første dagen. Målet var byen Ouarzazate bak fjellkjeden, der Sahara møter fjellene. Selv om det bare var 200 kilometer å kjøre til byen på d tofelts hovedvei ble vi fortalt at kjøretiden var fem timer. Svinger, på svinger, på svinger oppover fjellsider og nedover fjellsider. Det viste seg å stemme.

Dromedarer finnes det fortsatt mange av. Men lastebiler har tatt over det meste av transporten ut i ørkenen.

Atlasfjellene er fulle av mineraler, edelstener og fossiler

Atlasfjellene er fulle fossiler, mineraler og edelstener. Langs veien er det mange steder satt opp salgsboder. Leter du litt rundt i elveleier og fjellsider kan du finne mye spennende på egenhånd. Spesielt i de tørre elveleiene. Det er vanlig å finne gipskrystaller, fossiler kalt trilobitter og skjell.

De fleste mineralene og fossilene er heller ikke dyre å kjøpe. Men det krever at du kan prute, for alt over en fjerdedel av hva som forlanges er overpris. Du får en stor flott trilobitt for femten kroner. Men du bør studere den nøye, for ikke alle fossilene som selges er ekte.

Det også flere steder hvor det er ekstreme mengder med fossiler og mineraler. Der kan du lete mot betaling.

Flere steder kunne vi se rett ned på landsbyer, flere hundre meter nedenfor den smale veien uten føringskanter.

Landsbyer de utroligste steder

Noen landsbyer er bygget i rød sandstein, andre i nesten sort vulkans steim, mens noen er bygget med grå, brune eller nesten okergule steiner. Bygningsmateriale er stein fra stedet landsbyen ligger. Derfor går de fleste landsbyer i ett med fjellet.

Vi hadde kjørt i fire timer da vi kom til en litt større landsby ved navn Agouni. Kjørt er kanskje feil å si. En time var nok brukt for å ta bilder der hvor det var mulig å stoppe.

Tagine for to. Mer enn nok til å bli mett av for tjue kroner. I Atlasfjellene finner du små restauranter i små landsbyer hvor du kan nyte maten og se på dagliglivet.

Deilige taginer ved veikanten i Atlasfjellene

I Agouni ligger det flere restauranter ved veien. De færreste turister stopper for å spise på disse tradisjonelle marokkanske spisestedene. Jeg anbefaler dem så gjerne.

På de fleste står det taginer på glødende kull. En tagin er et dypt keramikfat med en rundt spiss topp. Du blir vist hvile taginer som serveres og så kjøper du en tagine som frister. Taginen funger også som fatet du spiser fra.

De fleste inneholder mat for to eller for fire personer. Når fire personer spiser av samme tagin er de høflige og spiser maten fra sin ”fjerdedel”. I taginene er det som oftest kjøtt fra storfe, sau og geit, geitekjøtt kokt sammen med grønnsaker, oliven og krydder. En tagine for to personer koster normalt rundt tjue til tretti kroner.

En stor tradisjonell kasbah. De kan være store som borger. Eller små og flere sammen. Byggestilen er skapt for å beskytte de som bor her mot røvere.

Over 2000 meter over havet

Etter en halvtimes matstopp med tagine og coca cola, er det tid for å komme seg videre. Vi vil gjerne komme frem og finne et hotell før det blir mørkt. Fra Agouni snor veien seg videre oppover, – høyere og høyere. Like før vi når Tizi-n-Tichk-passet er kan vi gå ut av bilen og for første gang kan vi berøre snø i Afrika. Det er nå romjul og vinteren er i anmarsj. Snart vil snøen ligge ned i tusen meters høyde. Passet her på det høyeste ligger 2260 meter over havet. Det er isende kaldt. Bare fire grader forteller bilens termometer.Det gir en litt kriblende følelse å kjøre med egen bil i Atlasfjellene. Frihet, men også spenning. Vi vet ikke hva neste sving bringer av overraskelser, skjønnhet og dramatisk natur.

Mange av bygningene i Ouarzazate er bygget i tradisjonell marokkansk kasbahstil.

En gammel handelsby bak Atlasfjellene

Sent på ettermiddagen kommer vi frem til Ouarzazate. I byen som ligger på Saharasiden av Atlasfjellene. Her bor det rundt 50.000 mennesker. I gamle dager var det en viktig handelsby. Herfra dro kamelkaravaner lastet med mat og varer til avsidesliggende steder i Sahara. Nå er det en moderne, men samtidig veldig marokkansk by.

Herfra kan du dra på ørkensafari, mineralleting eller simpelthen bare nyte livet. Du kan utforske markeder og å handle suvenirer du blir fortalt er antikke. Ekte berberkniver laget noen uker tidligere er behandlet med syre for å gi en patina som den var gammel. Selgerne sverger på at alt er ekte j håp om å bli tross. Til slutt er prisen falt fra et par hundre dirham til 20 dirham. Stoltheten svelges, og smilet kommer når handelen avsluttes.

Når solen går ned over husene, som er bygget i samme stil som de ble bygget for flere hundre år siden, farges alt i rødt og oransje. Atlasfjellene byr på vakre opplevelser morgen, dag og kveld.

Ouarzazate har et eget filmstudio. Her har flere kjente spillefilmer blitt spilt inn. Blant annet er de kjente filmene Astrix & Obelix, Gladiator, Fly fishing in the Yemen og Lawrence of Arabia spilt inn her. Studioet hvor mye av filene er skapt er åpent for besøkene.

Kasbah Taourirt ligger i østsiden av byen og er en av de største severdighetene i selve byen. Denne borgen var kasbahen til en av de mektigste i byen. Borgen er en av de mest imponerende av sitt slag i hele Marokko.

Mange steder er det så bratt at bøndene må hente mat til dyrene. Geitene står bundet fast så de ikke faller ned skrenter og stup.

Tørr vi dette?

Dagen etter velger vi å kjøre en vei som bare er en tynn strek på kartet. Den er gitt et nummer, – så det er en vei, ikke en sti. I begynnelsen er veien smal, men fin og asfaltert. Et par steder går det flokker med dromedarer like ved veien.

Vi kjører over store sletter, forbi små landsbyer og kasbaher. En kasbah er den tradisjonelle måten å bygge på. Det er et hus, lite, stort, noen ganger veldig stort, bygget som et fort. Byggestilen forteller om tider med røvere, hvor husene måtte beskytte de som bodde der.

Les også: Safari – De beste tipsene for en uforglemmelig opplevelse

Etter en times tid begynner vi å stige høyere opp i Atlasfjellene. Flere steder er det så bratt at bilen må kjøres i første gir. Vi diskuterer om vi tørr dette. Er dette fornuftig. Men det er ikke lett å finne et sted hvor det er bredt nok til å snu.

Bilen vi har er en liten Renault Clio, – ingen bil med firehjulsdrift. De første to timene treffer vi bare en møtende bil, – selvfølgelig en stor skitten Landcruiser.

Vi håper kan snu hvis det blir for gale. Det verste som kan skje er da at det blir natt før vi kommer tilbake til Marrakech. Snart er det slutt på asfalt. Noen steder er veien av størknet gjørme og grus, etter å ha blitt ryddet etter jord og steinras. Langt nede i dalene, kan vi her og der se små landsbyer. Mange av disse er ikke tilgjengelige med bil. Det finnes bare stier, ingen veier.

Den lave vintersola synker bak fjellene og det går mot kveld. Fjellsidene farges røde. Temperaturen synker til minus fire grader.

 

Høye stup og ingen føringskanter

Flere ganger tror vi at nå er vi på vei nedover. Så bærer det oppover mot snøen igjen. I vest ser vi en fjelltopp vi antar er Toubkal. Den er 4167 meter høy og er det høyeste fjellet i Marokko.

Heldigvis er det hus her og der, – ofte de mest utrolige steder. Kanskje noen meter ovenfor et høyt stup. Over alt snor det seg stier som brukes når det skal letes etter mat til husdyr, eller ungene skal på skole. Mange steder ser du fra veiene og flere hundre meter stupbratt ned mot dalbunnen. Veien er selvsagt uten noen form for føringskant. Kjører en av den smale grusveien vil en ende langt nede i en dalbunn.

Solnedgangen skaper gylne fjell. Vakkert. Men på tide å a slutte dagens kjøretur.

Klokken er nesten seks når vi i skumringen ser slettene nordvest for fjellene. Der nede, der ute, ligger Marrakech. Når vi er nede fra fjellene ser vi at det har tatt oss åtte timer å kjøre 220 kilometer.

Å kjøre på små veier i mørket er alt annet enn gøy. Verken eselkjerrer eller sykler er utstyrt med lys. Men vi må tilbake til Marrakech. Vi stopper ett sted for å få litt mat i magen. Etter en varmende, deilig tagine kommer vi oss videre. Klokken er litt over ti når vi endelig kan parkere ved hotellet. Bilen er full av sand og støv. Vi er enda fullere av fantastiske minner fra Atlasfjellene.

 

Tekst Emil Andre R. Engø

Foto Emil Andre R. Engø og Terje Engø

emil@magasinetreisefot.no

scroll to top