Oasen Siwa i Egypt er en fascinerende opplevelse

Siwa-3.jpg

Det er kjølig i bussen som raser gjennom det golde ørkenlandskapet i den mørke natten på vei mot oasen Siwa sørvest i Egypt. Først kommer grålysningen. Så farger morgensolen ørkenen gylden, og vi ser langt fremme konturer av bygninger og palmer. Det er oasen Siwa og byen Shali.

Tekst og foto: Terje Engø og Emil Engø

Det var sent på kvelden, da bussen kjørte ut av Kairo, mot Alexandria i vest. Noen timer senere vendte den retning mot øst, inn Den libyske ørken, – en del av den endeløse Saharaørkenen.

Den egyptiske hovedstaden er både fascinerende, støvet, forurenset, hektisk og kaotisk, men absolutt verdt et besøk. Men etter noen dager var det befriende å være på vei til ett sted hvor tiden nesten har stått stille, – hvor hastverk er noe som kommer og går med bussen som kommer noen få ganger i døgnet. Ett sted hvor en lar soloppgang og solnedgang bestemme livsrytmen. Hvor en må vente på at dadlene skal modnes før de kan høstes.

Grunnet mye sandpartikler i luften er alltid soloppgang og solnedgang flotte i Siwa.

På vei innover ørkenen vises det egyptisk såpeopera på bussens videoskjermer. Lyden er sannsynligvis på det høyeste høyttalerne tåler. Duren fra motor og dekk mot asfalt må overdøves. De som har tenkt å sove, må fint vente til vi kommer til oasen Siwa. For ikke før en kan ane at det lysner litt øst, rundt klokken fem på morgenen, er det slutt på romantikk og drama. Men ro, – nei da. Da er det religiøse videoer med imamer og geistlige som fremfører uforståelige budskap. Romantikk og vakre, ikke tildekkete kvinneansikter, er ikke helt i tråd med moralske tradisjoner i Siwa.

Oase i ørkenen

Bussen ankommer byen Shali, det eneste tettstedet i Siwa litt over klokken seks morgenkvisten. En times tid har jeg vært i drømmeland. Den lille byen virker livløs så tidlig, – før solen kaster de første varmende solstråler over landskapet. Noen haner galer.  Noe esler med kjerrer står oppstilt der bussen stopper. Esler med kjerrer er Siwa sitt alternativ til Kairos tutende drosjer. I motsetning til Kairos drosjer beveger de seg. De står ikke fast i endeløst trafikkaos.

Turen med eselkjerre til hotellet Albabenshal Lodge tar tre-fire minutter. Det ville tatt like lenge å gå om «drosjesjåføren» bare hadde pekt mot hotellet. Men her gjelder det å tjene det lille som er mulig.

Oasen ligger langt under havnivå. Foto Terje Engø

Det er ikke mange turister som tar turen hit. Det er både langt og hotellene er få. Men for de som tar turen venter spennende natur, og en fremmed og spennende kulturopplevelse.

I oasen bor det rundt 30.000 innbyggere. De fleste livnærer seg som bønder. Noen jobber med de få turistene som finner veien hit, mens andre er politi eller arbeider for ulike andre myndigheter. Det er også en bank, Banque du Caire, hvor du finner stedets eneste minibank, og noen små forretninger hvor du får kjøpt vann og andre nødvendigheter.

Siwa ligger 133 meter under havnivå

Oasen Siwa ligger i utkanten den enorme Qattarafordypningen – et område på nesten 20.000 kvadratkilometer, større enn tidligere Sogn og Fjordane fylke. Det laveste punktet i Qattarafordypningen er hele 133 meter under havnivå. Oasen Siwa ligger 20 – 25 meter under havnivå. Det er dette som har gjort landskapet rundt Siwa så unikt. Er en først her, så er en langt nede, rent fysisk.

I det ellers karrige og tørre landskapet er Siwa en grønn perle hvor det vokser 300.000 daddelpalmer og 70.000 oliventrær. Ferskvann kommer opp fra over 300 kilder. Sannsynligvis er det havvann som presses inn fra Middelhavet. Det går ofte år uten skikkelig nedbør. Likevel er her nok vann til å gro det som er regnet som Egypts bedre dadler.

I ørkenen rundt Siwa finner er det varme kilder, kalde kilder, saltsjøer, palmeplantasjer og ørken som for millioner av år siden var gammel havbunn. Studerer en steingrunnen og små knauser som stikker opp av sanden, i de store områdene med steinørken, vil en raskt oppdage spennende fossiler av skjell, fisk, kråkeboller og andre marine organismer.

Kalkavleiringene som vises som hvite lag er rester etter marine organismer.
Dette er restene etter et dyr som levde i havet for mange millioner år siden. Foto Terje Engø

Siwa er et av verdens varmeste steder

Den libyske ørken dekker et areal på 1,1 millioner kvadratkilometer, mer enn tre ganger Norges areal. I 2012 ble det i byen Al Aziziyah i den libyske delen av ørkenen målt 56,7 grader. Det er den høyeste offisielle temperatur målt på jordkloden. Stedet har også en uoffisiell rekord fra 1922. Da ble det målt 58 grader. Her er det bare å legge en kjøttsteik i solen på formiddagen, for så få den perfekt stekt til middagstider.

Tradisjonelt samfunn

Oasen har i stor grad vært avskåret fra omverden. Derfor har Siwa kulturelt utviklet svært forskjellig fra resten av Egypt. Før det kom vei, var Siwa et viktig stopp på karavanerutene som gikk gjennom Sahara. Mange ble igjen når kamelkaravaner stoppet for å samle krefter, eller bytte varer med lokalbefolkningen.

Folkene som lever her, er i hovedsak en blanding av berbere og arabere. De snakker et eget språk; en variant av berberspråket tamazight sterkt påvirket av arabisk. Det er også mange som er svært mørke i hudfargen. Mange av disse sine forfedre kom nok hit med en karavane på vei fra Vest-Afrika eller mer sørlige deler av Sahara. Noen kom som frie menn, andre som slaver.

Kvinnene kler seg i heldekkende plagg, en form for burka. Ulikt fra de fleste andre steder, er burkaen fargerik med mønstre. I tillegg bæres ofte et blått klede over hodet.

Esel-drosje i Siwa

Biler finnes, men de er få. De som finnes er stort sett eid av myndigheter, hoteller eller frivillige hjelpeorganisasjoner. Noen brukes til å kjøre turister ut i ørkenen. Den vanligste form for transport er esler med kjerrer. De transporterer både folk og varer, om de ikke livnærer seg som esel-drosjer for turister.

Trevirke og betong er nesten fraværende som byggemateriale, med unntak i den mest sentrale delen byen. I den eldste delen av byen står restene av fortet Shali Ghadi. Navnet betyr «Utkanten av Shali». Fortet er bygget rundt en liten høyde. Byggematerialene er blokker av tørket leire og salt og noen tømmerstokker fra daddelpalmer.

Hele fortet regnet bort

I tidligere tider var det vanlig å bo i fortlignende bosettinger. Det ga beskyttelse mot røvere. I 1926 regnet det i tre dager. Mye av fortets bygningsmasse kollapset, og de fleste som bodde der eller rundt fortet, flyttet til andre steder i oasen.

Muligheten for at du skal oppleve regn er liten. Det går ofte flere år mellom hver gang skyene slipper ned noen dråper. Offisiell statistikk sier at null regndager årlig. I januar er det kaldt. Da synker temperaturen til rundt fire grader. I juli og august er det godt over førti veldig varme grader midt på dagen.

Kvinner i tradisjonelt klesplagg.
Fortet som regnet vekk står i dag igjen som en skygge av hva det var, men er spennende å oppdage til fots.

Siwas hemmeligheter

På kaféen nedenfor hotellet, og bestilte jeg kamelkjøtt til middag. Jeg hadde aldri smakt kamel, heller ikke sett det på noen meny før. Det måtte forsøkes. Direkte spennende var det ikke. Det smakte som storfe. Men jeg velger å tro at det var som det sto i menyen – kamel. Før jeg var ferdig med måltidet, inviterte en av hotellets ansatte meg på tur med motorsykkel. Jeg takket selvfølgelig ja.

Han vil vise meg noen av oasens mange «hemmeligheter». Først bærer det ned mot saltsjøen. Langs breddene der hvor det strømmer ut ferskvann, vokser det papyrus. Det er planten oldtidsegypterne lagde papir av. Innsjøen er en saltsjø hvor det ikke er fisk eller annet liv. Kun der noen bekker renner inn i innsjøen er det småfisk å se.

I Alexander den stores fotspor

Vi kjører videre til noen gamle ruiner. Det har vært bosetting i Siwa i rundt 12.000 år. Ikke langt fra tettstedet Siwa, ved den forlatte landsbyen Arghurmi ligger Orakel-tempelet. Det er et tempel dedikert til solguden Amun. Mest kjent er det fordi Alexander Den Store besøkte tempelet i år 322, da han erobret Egypt. Han ville ha svar fra orakelet på om han virkelig var sønnen til guden Zeus, og dermed den rettmessige lederen av alle landene han erobret.

Kamelkjøtt får du ikke overalt - men i Siwa gjør du!
Her skal Alexander den Store bedt om svar fra orakelet.

Kveldsbad i varm kilde

Deretter drar vi til en av de mange varme kildene. Han gir meg sukkerrør som snacks, plukket fra en hage like ved kilden. De skrelles og en tygger for å presse sukkerjuice ut av dem. Deretter setter vi oss godt til rette i det varme vannet i den brønnformede 30 – 40 meter brede kilden. Vinden som feier nesten kontinuerlig over ørkenen har virvlet opp små sandkorn i luften. Det gjør solnedgangen ildrød. Etter en fantastisk solnedgang og bad i kilden, er det på tide å dra tilbake til hotellet.

Ørkensafari på sanddyner utenfor Siwa

Dagen etter skal jeg på ørkensafari. Jeepen henter meg etter at jeg har fått i meg frokost, og vi setter kurs mot sanddynene noen kilometer fra oasen. Det bærer opp på toppen av en sanddyne, – femti – hundre meter høy og så nedover med stor fart. Slik kjører vi opp og ned på enorme sanddyner, til vi ser ned mot en liten grønn oase.

Når vi kommer ned til den lille grønne oasen, kanskje et par hundre meter på det bredeste, er det blinkende vann, grønne palmer og frodig. Skjønnhet midt blant tørre, øde sanddyner.

Iskaldt vann og fisk

Vannet her er iskaldt, ikke varmt som i kildene nærmere Siwa. Her er det liv. Fugler kvitrer, og i vannet svømmer det tilapia og annen fisk. Det er de som mener at det var tilapia og brød Jesus kunne mette tusener av mennesker med. Der fisken trives finnes den i store mengder. Små fisk piler rundt i det lille tjernet, øyenstikkere, sommerfugler og andre innsekter flyver rundt på jakt etter mat. Ett lite paradis i den lite gjestmilde ørkenen.

Årsaken til at oaser som dette finnes midt i den tørre ørkenen, er at grunnvannet presses opp. Det gir konstant tilgang til ferskt vann. Siden Siwa og områdene rundt ligger langt under havnivå er det mange slike kilder.

På vei tilbake til Shali stopper vi et sted hvor det er steinørken. Her er fjellet fullt av fossiler. Ett sted er det stort fossil som må ha tilhørt et større dyr ned kraftige ribbein.

Dagen avsluttes med bål, te og sang – mens vi skuer den nydelige solnedgangen som farges rød av svevende ørkensand.

På leting etter ved til å fyre opp et bål med. Foto Terje Engø
Dette er en kald kilde som lager et lite tjern. Ikke langt nortenfra kan du bare i artesiske kilder hvor vannet er rundt 40 grader. Foto Terje Engø

 

Informasjon om Siwa

Innbyggertall: 30.000
Ligger i utkanten Qattarafordypningen i Libyaørkenen, Egypt.
Språk: Tamazight og arabisk
Valuta: Egyptiske pund
Tidssone: +1 norsk tid(+02 Greenwich time)

Transport

Det er ingen flyplass i Siwa. Den enkleste måten å komme seg hit på er å ta buss fra Kairo. Bussturen tar rundt ti timer.

Det går ikke direktefly fra Norge til Kairo, men selskaper som Aeroflot, Lufthansa, Turkish Airlines og British Airways flyr via sine hjemland. Billetter koster fra 3000,- kroner.

Hotell

Hotellet jeg bodde på het Albabenshal Lodge og koster fra 300 kroner natten.

Andre hoteller i selve byen er Wahet Siwa Hotel, Temple House og Nour el Waha Hotel. Utenfor byen ligger resorter som Taziry Ecolodge Siwa, Dehiba Resort og Siwa Shali Resort.

Sikkerhet

Sikkerhetssituasjonen er usikker i enkelte deler av Egypt. Utenriksdepartementet ber alle reisende om å vise aktsomhet ved reiser til landets store byer og provinsene utenfor turistområdene på Sinai-halvøyen og ved Rødehavskysten.

Det er ikke anbefalt å dra nært grensen til Libya grunnet borgerkrigen i landet. Siwa ligger forholdsvis nært grensen til Libya. Oasen ikke har vært rammet av terror, eller blitt påvirket av situasjonen i nabolandet. En bør likevel sjekke lokale nyhetsmedier og kontakte turistmyndigheter for oppdatert informasjon før en reiser dit.

Situasjonen på grensen til Libya har blitt tryggere i senere tid. For øyeblikket frarådes reiser til Egypt på grunn av Coronapandemien.

Les mer om Siwa her

 

Tekst og foto Emil Andre Rasmussen R. Engø/Terje Engø

terje@magasinetreisefot.no

 

scroll to top